Det tar den tiden det tar..

Nå står det på hodet i heimen. Stua er et gedigent tekstilverksted, og dette er et lite glimt av hjørnet der jeg sitter og hviler meg. Nå om dagen kobler jeg ut hodet med å øve meg på å få nålebindingen inn i hendene en gang for alle. Jeg har stadig glemt den teknikken, men i høstferien var det litt tilfeldig at jeg satte meg ned med en nål og et nøste - og så satt det bare! Veldig gøy. Rekreasjon å lære nye ting.

Lørdag 17 november åpner det en juleutstilling hvor jeg skal delta i med tekstil. "Jul til bords" heter den, og det skal være i Galleri Rustica på Holmeknappen. De pleier alltid å ha en utstilling oppunder jul som et motstykke til all panisk handel og ståkete markeder. Ro og fred skal prege rommet - og det pleier de alltid å få til. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å delta dette året. Kjersti Isdal skal være med, hovedsakling med keramikk, og så er det Anne Johnsen med filt og annet. Hun lager blandt annet fantasisk fine ting av kvist og kvast på gården og har det siste året være "hekta på" papirklipp.

Det er arbeidet til denne utstilllingen som foregår overalt i stua om dagen... Jeg vever, spinner, syr og gjør noen småting hist og her. Alt har noe med tekstil og gjøre. Skulle gjerne laget noe som var raskt og enkelt, men det blir det liksom bare ikke..

På store-veven har jeg vevd ei "sitte-rye" med ukarda spelsau kombinert med en kraftig entråda håndspunnet tråd for stabilisering. Rya er litt over en meter i lengde. Det går faktisk veldig sakte å veve inn ukarda ull.
Arbeidstittelen jeg har for meg selv er "Det tar den tiden det tar". En slags trøst og et tørt faktum, men det setter arbeidet i et perspektiv og gir det mer mening. Den setter fokus på tiden som legges innimellom alle fibre jeg vever med eller lar gli gjennom hendene når jeg spinner. Men det ligger en krass spenning under: jeg er redd jeg ikke blir ferdig, men så vet jeg samtidig at det er jo nettopp dette som er det særegne - det tar tid.

Jeg veksler med å veve på den store og den lille - her en Kromski (som jeg forøvrig og har for salg) som jeg har rent med entråda Sirrigtov. Renning og innslag er samme garnet. Det blir et ganske fint gas-aktig ullstoff. Når jeg ikke vever, så spinner jeg. Både spinningen og vevingen på denne lille er litt "rekreasjon" fra den store.

I tillegg lager jeg kjøkkenhåndklær. Det tar ikke sååå lang tid. Jeg hadde egentlig tenkt å trykke på mønster, men jeg har altså endt opp med å tegne. Kvaliteten er 50% bomull og lin, og den fungerer utmerket på kjøkkenet! Laget en "prøvelapp" til meg selv som jeg har brukt på kjøkkenet en stund, og det er et slags favoritthåndkle. Det beste fra lin og bomull. Fanatstisk. Disse kan jeg stå for. Så gjenstår det bare å tegne på en måte som gjør at jeg fremdeles kan det... Mønsterborden på bildet er inspirert av Paul Klee.

Ja, ja. Dette var et lite glimt. Skal bli spennende å se hva som oppstår de siste dagene jeg har igjen å produsere. Det er og heldigvis mulig å "etterfylle" etter at utstillingen er åpnet. Den skal stå i tre-fire uker (litt usikker). Blir spennende dette...

Blått tolagt

Dette er nesten ferdig. Garnet er ikke vasket og tørket/strukket enda, men ellers ferdig. Det er derfor det bølger seg lett i hespen. Jeg har kardet sammen fargen selv og brukt villsau, farga C1 samt noe hvit angora.

Lenge siden jeg har spunnet et tolagt (totråds) garn. Det har enten vært entrådet, eller trelagt. Jeg liker den runde formen på det trelagte garnet bedre, men nå har jeg bestemt meg for å gå for et tolagt garn til neste vest- eller genser prosjekt istedet for det entrådete garnet jeg har brukt i genser-prosjektene mine. Jeg ser at det trenger mer styrke for å fungere i en genser over tid enn et entrådet garn kan gi. Denne hvite genseren er nå helt utslitt og må egentlig strikkes på nytt om jeg har tenkt å beholde den. Har bestemt meg for at kvaliteten går over "finnishen". Dette garnet er tenkt som stripe(r) sammen med lys og grå villsau. - Tror jeg...

Årets villsaufeller

Se på dette da... Et sommerminne fra 2011.

Dette er fem lyse villsau-feller nylig avhentet fra bonden da jeg tok bildet seint en kveld. Bildet er egentlig bare en mms jeg sendte yr av glede til en ull-venninne etter at jeg hadde gått igjennom de. Det var jo en flott haug...

Jeg samlet alle de lyse fellene og leverte de (nesten) alle til vask og karding i Hillesvåg. Det var jo mange nydelige lyse og beige nyanser (de ser mer grå ut på bildet enn de var i virkeligheten), men villsaufellene har nesten alltid et eller annet mer framtredende grått parti som har lett for å bli dominerende når de kardes sammen i store valser. Det er faren ved å levere det hele fra seg: en mister alt det flotte fargespillet.

En kan jo luke vekk de mørkere feltene, men det er ikke så lett heller.. Kardemaskinene må ha en viss mengde for å kunne gjøre jobben, så en bør levere mest mulig.

Det er jo en fordel med å vaske og karde sjølv i små omganger. En får fram alle de sarte vakre tonene i fellen.

Men så er det tiden, da.. For min del er det ikke så mye å ta av. Jeg må prioritere. Jeg sparte på et par små felt jeg ville bevare for fargens skyld og sendte resten avgårde de til greie mennene i Hillesvåg.

Spenningen var stor da jeg litt utpå høsten hentet esken med den ferdige ulla.

Og denne gangen ble det tilnærma slik jeg håpet: et delikat lys-beige-grå gigantkardeflak som jeg koser meg med nå i vintermørket. Herlig å spinne!

Og jeg gleder meg allerede til neste ull-henting...

Gøy å karde!

Denne helgen hadde jeg spinnekurs i regi av Nordhordland husflidslag. Det var så kjekt! Seks motiverte damer som villig lot seg geleide inn i fibrenes og snurrens (hemmelige) verden. Hovedfokuset var å få til å spinne på håndtein, men det er jo ikke bra å holde på for lenge av gangen med tanke på skuldre og slikt, så vi måtet gjøre litt andre ting innimellom.

Blandt annet karde. Først øvde vi jo sjølvsagt på handkarder, men andre dagen dro jeg igang kardemaskina. Og DER var det iallfall ei av damene som fikk åpnet nye muligheter oppe i hodet.. Jeg kunne formelig se på ansiktet hennes at hun så en ny verden av muligeheter forann seg. Og det var veldig inspierende for meg og. Jeg måtte rett og slett bare karde litt.

Her har jeg kardet sammen villsau, farget C1 fra Hillesvåg og hvit angora.

Og for de som måtte lure så er jeg den lykkelige eier av en Louet "passelig grov". Det er ikke den groveste varianten, men heller ikke den fineste. Grov nok til å klare seg gjennom rå ull som ikke er for grov, men samtidig fin nok for meg iallfall. Nå er ikke jeg så glad i de mykeste og fineste fibrene heller, så det er nok en modell som passer godt for meg.

Enda mer karding, spinning - og strikking

Kardingen har ført til at jeg har fått ryddet opp i fibrene. Jeg har ikke laget nye kardeflak, men frisket opp i gamle flak jeg ikke har likt og dermed ikke hatt lyst til å spinne av. Men disse fargene tiltaler meg, og jeg har to håndteiner pluss rokken igang.. Det røde kardeflaket har allerede blitt et strikketøy. Det er bilde av det nederst i denne posten.

Dette er fra det mørkeste turkise kardeflaket på bildet over. Det var opprinnelig en trist og mørk blanding av grønn C1 fra Hillesvåg blanda med sauesvart villsauull og bare litt blanda sammen. Dette er kjørt flere ganger sammen slik at fargene er godt sammenblanda og jeg har lagt til blått og litt hvitt.

Denne blandinga er ganske mørk. Mye av den sauesvarte villsauulla blanda med litt plommelilla og noe blått.

Den røde fargen her er jeg kanskje mest fornøyd med. Jeg trodde jeg hadde ødelagt siste rest av noe grå villsauull ved å blande inn gult. Det så ut som skikkelig skitten uvaska ull... Ulekkert. Men ved å blande inn en klar rødfarge, burgunder og plommelilla blei dette en farge som gikk rett hjem hos meg. (Om du klikker på bildet tror jeg du får en større utgave som viser spillet og fargen i tråden bedre)